Emanuel Minos - for sannheten og nåden
Ikke minst gjorde Emanuel Minos´ kraftige tale på min 50-årsdag et sterkt inntrykk (foto: Oslokirken)
Bibelen er full av eksempler på betydningen av åndelige fedre og mødre, som får en avgjørende betydning for Guds verk.
Jeg har vært velsignet med slike i Norge.
En som definitivt hadde en slik rolle overfor meg, sammen med dr. Emanuel Minos, var Evangeliesenterets grunnlegger, Ludvig Karlsen, som fikk hjemlov i 2004.
Spesielt siden 1993 sto jeg nær Emanuel Minos og Ludvig Karlsen.
Fra 2004 til Emanuels død i 2014 var han den fremste jordiske autoritet i mitt liv.
Ikke minst gjorde hans kraftige tale på min 50-årsdag et sterkt inntrykk. Festen ble feiret på Den Gamle Banken Pub i Kvadraturen, det daværende «horestrøket» i Oslo, der Oslokirken holdt til mer eller mindre fra 2005 til 2013.
Emanuel Minos leste opp sin forhåndskrevne tale til oss på vårt bryllup (foto: Oslokirken)
Emanuel & hans kjære Åse var nok ikke vant med å sitte ved siden av prostituerte fra Bulgaria og Nigeria, men det strålte av dem da de fikk vise dem Guds nåde og kjærlighet. I sin tale til meg ga han uttrykk for sin stolthet og takknemlighet for at jeg betjente samfunnets utslåtte og foraktede - i Ludvig Karlsens ånd - samtidig som jeg var en tydelig røst på samfunnets viktigste arenaer.
Det skulle ikke gå mer enn seks måneder - torsdag 27. desember 2007 - før Emanuel Minos ringte meg mens jeg vandret hvileløst og i dyp nød rundt på Strømmen Storsenter.
Han sa:
«Jan-Aage, jeg er blitt sterkt minnet om å ringe deg. Er det noe galt i ekteskapet?»
Jeg bekreftet gråtkvalt, og fikk ikke frem et eneste ord.
Emanuel fortsatte:
«Nå skal jeg be Åse å legge til rette for at du kommer hjem til oss.»
Neste formiddag var jeg hjemme hos dem.
Jeg hadde aldri før som voksen grått i noens fang, men det gjorde jeg bokstavelig talt den dagen.
Så sa Emanuel noe som den gangen opplevdes helt meningsløst for meg, fordi det var det siste jeg var opptatt av:
«Men du skal ikke slutte som pastor, Jan-Aage. Lov meg det. Dette er ikke slutten. Tvert imot.»
I de neste seks måneder ringte Emanuel Minos meg hver bidige dag, endog da jeg var i utlandet.
Jeg minnes spesielt hans oppringing i april 2008 mens jeg var hos min venn, apostel for megakirken Zion Temple i Kigali, Rwanda - Dr. Paul Gitwaza. Emanuel visste jo ikke at jeg var i Afrika, så det tok noen minutter før han oppdaget dette. Hans anliggende var kun å trøste meg. Men tilleggsvirkningen av omsorgen var at han fikk en lang og varm samtale med Gitwaza, som kunne fortelle at Emanuels foreldre - Gunnerius & Oddbjørg Tollefsen - hadde vunnet hans pappa for Jesus. Den nå 90-årige pappa Andre Kajabika satt ved siden av oss under telefonsamtalen, og kunne ikke et ord engelsk, men han satt og frydet seg idet den lange samtalen utspant seg denne aprildagen i 2008.
Det var ikke ofte Emanuel uttalte skuffelse over meg, men en septemberdag i 2009 skjedde det. Da hadde han lest i avisen Dagen at Oslokirken hadde trukket seg ut av den organiserte pinsebevegelsen.
«Dette skulle du ikke ha gjort, Jan-Aage. Jeg har ofte samtalt med Hegertun og Svartdahl, og de lovet meg at de aldri ville kaste deg ut. Hvis du hadde drøftet med meg først, skulle jeg ha stoppet dem. Men det er ennå ikke for sent, Jan-Aage.»
«Men jeg orker ikke mer», sa jeg.
Da valgte han å støtte meg.
Da Emanuel Minos´ 85-årsdag ble feiret i Filadelfia Oslo i september 2010, vakte det nok en viss oppsikt at Emanuel Minos - til min og alles overraskelse - ba spesielt om en hilsen fra meg. Da takket jeg ham for hans store omsorg og vennskap gjennom gode og onde dager. Festlederne ga meg ordet, lett forfjamset....
Og så kom den store dagen, lørdag 18. desember 2010 i Oslo Sjømannskirke på Bygdøy i Oslo, da Aina & jeg ble flott viet av legmannen Arne-Øystein Lorentzen. (I forkant var vi på Oslo Tinghus.)
Emanuel Minos i hyggelig samtale med Anne-Margrethe Lorentzen (foto: Oslokirken)
Emanuel & Åse kastet glans over hele dagen. Først i Sjømannskirken, dernest middag på Frogner Bistro. Kirken var overfylt, men til middagen hadde ikke Aina & jeg penger til mer enn et 20-talls gjester.
Emanuel talte gripende om sin kjærlighet og respekt for mine avdøde foreldre og min storesøster Liv-Ellinor, og om sitt tjenestesamarbeid med meg gjennom 30 år, som de siste 20 årene hadde utviklet seg til å bli et åndelig far-sønn-forhold.
(Begge disse taler av Emanuel Minos har jeg opptak av.)
Jeg er nok det man kan kalle en ekte åndelig sønn av dr. Emanuel Minos, Nordens predikanthøvding.
I februar 2019 medvirket jeg i et seminar om familiepolitikk i Warszawa, Polen, og siden i en familiepolitisk arbeidsgruppe som leverte uttalelser til Europarådet, EU og nasjonale parlamenter. Et av medlemmene av gruppen var den latviske romersk-katolske erkebiskopen Zbigniew Stankiewicz fra Riga, kjent som meget konservativ i ekteskapsspørsmål.
Sammen med den latviske erkebiskopen Zbigniew Stankiewicz fra Riga (foto: Oslokirken)
En dag spurte Zbigniew Stankiewicz meg:
«Syns du jeg er for streng i synet på skilsmisse og gjengifte?»
Jeg svarte:
«Nei, det er betryggende at du opprettholder den høyeste standard, samtidig som du tar pastoralt anvar for sånne som meg som har lidd skibbrudd på et ekteskap!»
Erkebiskop Stankiewicz svarte med et lunt smil:
«Da er vi på linje».
Det går en linje fra pinsehøvdingen Minos tll den katolske erkebiskopen Stankiewicz.
---
Alt Oslokirkens arbeid baserer seg på frivillige gaver. Vi mottar ikke offentlig støtte. Vil du gi en gave til vårt arbeid? Klikk her for å velge en betalingsmetode.
