Vaksinemotstanden - ydmykhet eller arroganse?
Skjermbilde fra BBC den 5. januar 2020: Øyenlegen Li Wenliang i Wuhan, Kina noen dager før han selv ble smittet.
Den 30. desember 2019 dukket de dystre nyheter opp om et koronavirus-utbrudd i Wuhan, Kina.
Den kinesiske øyenlegen Li Wenliang rapporterte om en urovekkende utvikling blant noen mennesker, men ble straks innkalt av myndighetene der han fikk en streng reprimande for å «spre frykt i befolkningen og skape sosial uorden».
Noen dager etterpå ble Li Wenliang selv smittet, og etter en ukes tid døde han.
Jeg følger alltid nyhetsbildet verden over, og skjønte straks at dette ville bre seg ut til hele verden.
Imidlertid var jeg forlengst blitt invitert til en verdenskongress for religiøse og politiske ledere i Seoul, Sør-Korea, og avreisen fra Norge var berammet til den 1. februar 2020. Billetten var betalt av de amerikanske arrangørene.
Min uro økte for hver dag, og jeg så at min flybillett ville føre meg gjennom flyplasser der smitten hadde begynt å utbre seg. Så jeg ringte den norske representanten den 26. januar med anmodning om å omgjøre min billett. Han var vennlig, men syntes at jeg overdrev alvoret. Han sjekket med de amerikanske arrangørene, og de næret ingen frykt for koronaviruset.
Den 30. januar sendte jeg en ultimativ email til arrangørene der jeg sa at enten får jeg en ny flybillett med en annen reiserute, eller jeg kansellerer. Da fikk jeg en ny billett med flyvninger via Moskva.
Ved ankomsten til Seoul oppdaget jeg en betryggende full beredskap der myndighetene tydeligvis hadde skjønt alvoret. På alle sesjoner i kongressen var det febermåling, håndsprit og munnbind. Selv valgte jeg å holde meteren! Takk og lov!
Den 11. mars 2020 valgte Verdens Helseorganisasjon (WHO) å karakterisere koronaepidemien som en pandemi. WHO skjønte at dette ville ramme hele verden.
Samme dag kunngjorde jeg til 150 toppledere innen karismatisk kristendom i Europa at vi avlyser vår årlige konferanse i European Apostolic Leaders (EAL), som var berammet til slutten av mars i den franske byen Strasbourg, på grunn av pandemien. Med tungt hjerte avlyste jeg sesjoner på høyt nivå i Den europeiske menneskerettsdomstol og i Europarådet. Men det var høyst nødvendig. Ledere over hele Europa takket meg for at jeg ga tydelige signaler - mens andre var opprørt.
---
Pastor Hans Reire i skjermbilde fra Aftenposten igår.
Hjemme i Norge begynte Aina & jeg straks å advare mot koronaviruset.
Den 18. februar hadde jeg et møte på Stortinget med flere representanter der jeg advarte om koronaviruset, men de smilte overbærende.
Men den 12. mars 2020 stengte statsminister Erna Solberg ned hele samfunnet. Nå var utbredelsen kommet for fullt til hele Europa.
---
Hvorfor har koronafornektelsen og vaksinemotstanden vært så voldsom?
Er det troen eller overtroen?
Aina & jeg valgte å ta fulle konsekvenser fra første stund. Det skyldtes ikke angstbiteri, men vett og forstand.
Vi tok koronavaksinen ved første anledning da den endelig kom i 2021, og vi kunngjorde det øyeblikkelig på sosiale medier for at alle skulle vite at dette er helt nødvendig.
Våre meldingbokser for sms, email, WhatsApp og Messenger ble straks fylt opp av refselser og opphør av givertjeneste. Man kan ikke støtte økonomisk en pastor som «ikke tror Gud og profetene», må vite. Dette skjer den dag idag....
Men så sent som i august 2021 fulgte vi TV-sendinger fra en helbredelseskonferanse som ble gjennomført uten de minste tegn til årvåkenhet. I løpet av noen dager var inntil 60 personer blitt smittet - med en del fatale konsekvenser.
I gårsdagens Aftenposten leste jeg med kulerunde øyne om tilsvarende møter i Fosnavågen i november 2021 - også der med fatale konsekvenser.
Men vi er takknemlige for at Aftenposten kunne rapportere igår om den ydmyke pastor Hans Reite som jeg har kjent gjennom mange ti-år.
Den gode Hans Reite sier til Aftenposten:
«Jeg føler på en skyld etter det som har skjedd. Mitt ønske er derfor at jeg nå kan redde liv ved å si at folk bør ta vaksinen.»
Ydmykhet og ærlighet varer lengst, og her berømmer vi Hans Reite.
Men du verden så mye bortforklaringer jeg hører fra predikanter. Er det arroganse?
La oss lære av historien!
