I Oslokirken profeterer vi når Den Hellige Ånd legger det på oss.
På søndag profeterte vi igjen, denne gang over en søster i Herren. Konkrete løfter og utfordringer. Jeg er ikke i tvil om at hun vil følge hva Herren leder henne til i måneder og år som ligger foran.
Men hva hvis profeti blir nærmest en lek, en øvelse som ikke er ment å bli oppfylt, eller som ganske enkelt leder til annen karismatisk lek eller øvelser? Endeløs lek....?
Gjennom de siste 30 årene er Kristi kropp verden over blitt tilført en fantastisk, praktisk undervisning i å profetere, såkalt «profetisk aktivering». Gjennom årenes løp har vi tatt til oss det beste av dette, og vi har hatt slik praktisk undervisning i vår menighet. Vi tror på dette, og vi akter å fortsette med å oppmuntre til å profetere. Guds Ord oppfordrer oss til å ha en proaktiv holdning og forventning om å profetere. Profeti passer dårlig med en passiv holdning. Se hva apostelen Paulus sier:
«Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver, særlig det å tale profetisk» (1Korinter 14:1).
Men skjer det ikke feil i profetiens navn da? Jovisst! Derfor trenger vi å gjøre som apostelen Paulus sier:
«La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie. For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret. Enhver profet har herredømme over sin profetånd, for Gud vil ikke uorden, men fred» (1Korinterbrev 14:29-33).
I Oslokirken har Gud gitt oss nåde til å profetere, til å lære av feil, og til å bli dugelige til både å ta til oss formaning, oppmuntring, trøst og veiledning gjennom profeti. Vi er blitt treffsikre - ved Guds nåde. Vi ser at profeti over vår menighet og tjeneste går i oppfyllelse i våre liv og foran våre øyne. Derfor sier vi med apostelen Paulus:
«Forakt ikke profetord» (1Tessaloniker 5:20)