Iformiddag talte Emanuel Minos til et 30-talls pastorer fra Osloregionen under en brunch arrangert av Oslokirken på vårt Healing Center. Brunchmøtet kom istand etter at konferansen med den rwandesiske apostel Paul Gitwaza ble utsatt på grunn av visumnekt. I konferansen skulle Emanuel Minos motta en gave fra det rwandesiske folket for at hans foreldre Gunnerius og Oddbjørg Tollefsen brakte evangeliet til deres folk i grenseområdene mellom Rwanda og Kongo.
Det var stor begeistring over å ha den høyt anerkjente evangelisten, Dr. Emanuel Minos med sin kone Aase, iblant oss.
Emanuel Minos talte på norsk, tolket til engelsk av Jan-Aage Torp. Minos leste opp et vel forberedt budskap som han kalte: «Et vekkerop til nasjonen».
Vi har fått lov av Emanuel Minos å legge ut hele budskapet på våre nettsider:
Like før andre verdenskrig holdt den svenske forfatteren Sven Lidman en oppsiktsvekkende tale. Direkte og indirekte gikk han til felts mot avkristningen, gudløsheten, menneskeforakten og sjåvinismen. I talen brukte han blant annet en malende skildring fra kullgruvene i England og Wales.
Dypt nede i de trange sjaktene kunne arbeiderne bli utsatt for en fryktelig fare. Det var de såkalte luktfrie gassene. Hvis disse gasser sivet inn i gruvegangene kunne arbeiderne omkomme uten å merke at de ble forgiftet. Deres lunger og sanser var ikke fintfølende nok til å oppdage faren. Det menneskelige system hadde ikke kontrollmekanismer i seg til å merke når de giftige gassene var i bevegelse. Med andre ord manglet de noe som kunne si fra: «Nå må du passe deg!»
Gruvearbeiderne tok derfor med seg en liten fugl i et bur for å beskytte seg mot faren. Den lille fuglen var nemlig mye mer følsom enn de store og sterke menneskene i sjakten. Den tølte så lite av de giftige gassene som kunne sive ut. Så snart det minste drag av giften var i bevegelse i gruvegangene meldte reaksjonen seg. Den lille fuglen snappet etter luft og falt død om i buret... Det var varsellampen for de britiske gruvearbeiderne på den tiden. Selv kunne de ikke registrere faren i sitt tunge og krevende arbeid. Av den grunn vendte de stadig blikket og så mot buret. Hvis den lille fuglen sluttet å kvitre og falt om - slapp de alt som de hadde i hendene og styrtet mot utgangen - det gjaldt livet!
Fra tid til annen blir vi kristne beskyldt for å være pietistiske mørkemenn som maner frem styggemannen på veggen. Det skjer ikke så sjelden i vår tids jevnlige opinionsundersøkelser. Disse undersøkelsene har utviklet seg til å bli et slags orakelutsagn eller moderne sjamaner. De vil særlig ha det til at aktive troende er eksponenter for alle slags fordommer og intoleranse. Noe man i en slik sammenheng ikke nevner er et verdensomspennende misjons- og humanitærarbeid. Det er virkningen av et forløsende evangelium som innbefatter nestekjærlighet og fellesskap med alle mennesker. Men som ansvarsfulle kristne må vi finne oss i å bli omtalt på en slik måte. De er vår samvittighet som kommer i konflikt med de giftige strømninger som siver ut i tiden. Det er den lille uanselige fuglen som vi «mørkemenn» har å forholde oss til. Det er Guds tale i vårt indre som betyr mer enn utallige opinionsundersøkelser. Det er vekkeropet til nasjonen.
Vi har ikke bare ansvar for selv å komme unna ødeleggelsen som forestår. Det er i like høy grad tale om et medmenneskelig forhold. Dernest omfatter det vår kjærlighet til land og folk og den omgivelse vi er satt inn i. Vår tilværelse i livet er i virkeligheten en mye farligere gruvegang enn den som de britiske arbeiderne hugget ut. «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod,» skriver apostelen, «men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12).
For mer enn tyve år siden ble det klart for meg at det er tre forhold som vil komme i brennpunktet for sjelefienden eller ondskapens åndehær. Disse tre fenomener kan sammenfattes i følgende overskrifter:
1. Antisemittisme eller staten Israel
2. Menigheten eller troskapen mot Skriften
3. Ekteskapet eller de normgivende lover
Alle disse tre foreteelser har med det som Skriften kaller for endetiden å gjøre. I en kort tale er det umulig å gi en utfyllende fremstilling av disse emnene. Det blir nærmest stikkordsformuleringer uten sitater.
Under andre verdenskrig ble seks millioner av en etnisk gruppe systematisk utryddet. Det er historiens verste og mest brutale forbrytelse. Antisemittismen såvel som rasismen er igjen på marsj i Europa. For øyeblikket har den fått skumlere og mer raffinerte former enn før. Til kjedsommelighet er det staten Israel som står for hogg. Det gjelder et folk som har unnsloppet et rasehat uten sidestykke. I over 40 år har den lille nasjonen blitt utsatt for krig og trusler om utslettelse. Hvilket folk ville ikke under slike omstendigheter ha tynnslitte nerver og begå feil? Men må i hvert fall vi troende se på jødefolket i et videre perspektiv. Staten Israel er et profetisk fenomen. Det må bli sagt uansett hvor hånet vi blir for en slik uttalelse. Gud har gitt Israel et løfte som ingen kan ta fra dem. De skal få tilbake grensene som Gud gav Abraham (1. Mos. 15,18).
Å ta Den hellige skrift på alvor kan medføre påkjenninger. Fellesskapet med alle de hellige eller menigheten blir i dag satt på en hård prøve. Det er nemlig ikke så populært å være gammeldags. Det er ikke så gildt å bli karakterisert som uforstående og dømmende. Og det er nesten verre å bli omtalt som umedgjørlig og foreldet. Men i en slik sammenheng må en bare huske: Gud er eldre. Han blir kalt for den gamle av dager (Dan. 7,9). «Himmel og jord skal forgå,» sier Jesus, «men mine ord skal aldri forgå.» I to tusen år har den levende Guds menighet opplevd at dødsrikets makter har rast imot den. I øyeblikket har det sett ut som alt skulle gå under. Overrent av trendene, utskjelt i tiden, i utakt med folkemeningene, har de troende holdt fast p Skriften. Men etter hvert basketak har de oppriktige av hjertet gått seirende ut av kampen. Evangeliets budskap har i våre dager blitt brakt til jordens ender. Er imidlertid vi kristne i den vestlige verden villige til å betale prisen for Guds menighet? Årsaken til våre store problemer er og forblir en eneste kjensgjerning: Respektløshet for Guds Ord!
I skaperordningen for menneskeheten var det en familie som først ble til. Det var et livslangt og monogamt ekteskap mellom en mann og en kvinne, Adam og Eva. I menneskenes historie er det alltid ekteskapet som blir utsatt for oppløsning når en tidsepoke står for fall. Sjelefiendens første oppgave var derfor å skape opprr mot Gud i familielivet. Her ligger den hemmelighetsfulle kimen tl det ondes inntreden i verden. Nasjonen blir nemlig ikke skapt i rådsforsamlinger og parlamenter. Nasjonen blir heller ikke til ved universitetene og forskningssentrene. Nasjonen har aldri kommet til sin rett i underholdsningsbransjen og filmatelierene. Nasjonen blir grunnlagt i hjemmene. Ekteskapet er, hvor naivt det enn høres ut, et barometer for kultur og samfunnsliv.
Sjelefienden er fullstendig klar over denne sannhet. Derfor blir de store rådssamlingene og parlamentene forledet til å forme lover som underminerer guddommelige normer og moralske bærebjelker. Her fins foreteelser som fri abort eller fosterdrap, partnerskapsloven eller unaturlige samlivsformer, genetiske manipulasjoner, aktiv dødshjelp, liberalisert alkoholpolitikk med mer. Våre vitenskapelige forskningssentre og læresteder blir ofte brukt som autoritativt grunnlag i avkristningsprosessen. På den måten får gudlsheten et troverdighetsstempel i ansvarlige instanser. Filmlerretet, TV-skjermene, underholdningen forøvrig kretser for det meste rundt to motiver: mord og hor.
Som troende skal vi ikke løfte pekefingeren. Vi skal ikke si til all verden: Se hvor prektige vi er. I vårt forhold til Gud er vi alle syndere frelst av nåde. Den barmhjertige samaritan tok seg av oss i vår skrøpelighet og la vin og olje i sårene. Men «har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre» (1. Joh. 4,11). Vi er ikke satt til å forbanne, men til å velsigne. Men vi er også satt til å advare og forkynne. I dag ser det ut som om verdensopinionen setter metaforiske spekulasjoner om dyrearter fremfor menneskeverdet i ghettoene. Men hvordan prioriterer vi menneskeverdet på hjemlige tomter? Jesus har bedt oss å ta oss av de hungrige, leske de tørste, kle de nakne eller fattige, skape velferd for de syke og aldrende, besøke fengslene og de innsatte, og være barmhjertige mot de fremmede (Matt. 25,35-36). Her fins nemlig Kristus skjult i vår daglige omgang med menneskene. De giftige gassene siver ut i våre gruveganger uten at vi merker det. Den lille fuglen, vår kristne samvittighet, må bli tatt med ned i de dype sjaktene. Skriftens ord er og forblir en varsellampe i tiden. Må derfor aldri det norske folks kristne samvittighet falle død om på bunnen av vår kultur.