Vi er vitner til den mest radikale kirkelige endringen siden den protestantiske reformasjonen, sier Dr. C. Peter Wagner, og sikter til det han kaller «den nye apostoliske reformasjonen». En av karismatikkens største tenkere har vært på norgesbesøk.

Dr. C. Peter Wagner

Av Tor Hjelset, Korsets Seier

Peter Wagner har en produktivitet som få er i nærheten av. 71-åringen er fremdeles professor ved misjonsavdelingen til Fuller Theological Seminary. Han har 62 bøker på samvittigheten, og snart 50 år bak seg som misjonær, lærer og professor. I en alder av 68 år etablerte han like godt en egen utdanningsinstitusjon for pastorer og andre kirkelige ledere. 
De siste årene har han vært svært opptatt av «den nye apostoliske reformasjonen». Han er uenig med dem som sier at vi må tilbake til det første århundrets kirke. 
– Det ville være å vende tilbake til en gammel skinnsekk. Vi trenger en kirke for det tjueførste århundre, har han sagt i et intervju med det amerikanske magasinet «Ministry Today». I forrige uke besøkte han Oslokirken og Jan Aage Torp under pinsekonferansen i Oslo. 

Antikarismatiker

Wagner var en ivrig antikarismatiker da han reiste ut som nyslått misjonær fra Fuller. Han talte imot pinsevenner og karismatikere, og syntes alt de gjorde og tenkte var fryktelig. – Vi visste ikke så mye om kraften i Den Hellige Ånd den gangen, sier han. På slutten av 60-tallet snudde han på flisa. Han tok fri fra misjonstjenesten i Bolivia, og studerte ved Fuller under kirkevekstspesialist Donald McGavran. - Han lærte oss en viktig ting. Hvis vi ville forstå kirkevekst, burde vi studere og bli kjent med de kirkene som vokste mest. I Bolivia var det pinsemenighetene som vokste fortest. Jeg dro tilbake, men kunne ikke studere dem fordi jeg hadde blitt uvenn med lederne. I stedet dro jeg til Chile, der lederne ikke kjente meg. I Chile ble jeg vitne til tungetale og dans i ånden. Pastorene gav meg gode svar på spørsmålene mine, og etter hvert ble vi venner. Jeg reiste til Bolivia igjen, og ble venn med lederne der. Før jeg reiste tilbake til USA hadde jeg begynt å forstå Den Hellige Ånds kraft.

Wimber og Wagner

Etter misjonstjenesten ble Wagner lærer ved Fuller. Mastergradstudiene under McGavran gjorde ham lidenskapelig interessert i kirkevekst. Han tok doktorgrad, erstattet sin læremester ved misjonsskolen og fikk tittelen «Fuller Professor i kirkevekst». Han ble imidlertid ikke så godt likt av teologene ved læreinstitusjonen da han begynte å trekke de karismatiske erfaringene fra misjonsfeltet inn i undervisningen.

- Da jeg studerte selv, var det ingen som lærte meg noe om Den Hellige Ånds kraft. Jeg kontaktet den personen som hjalp meg mest, nemlig John Wimber. Vi kom fra samme bakgrunn, og var gode venner. Hverken han eller jeg visste så mye om temaet tidligere, men John startet Vineyard. Der ba han for syke, og de syke ble friske. Jeg inviterte John til å undervise, og startet et kurs med tema kraft og helbredelse. Teologene ved Fuller likte ikke dette, og kvittet seg med John Wimber. De forsøkte å kvitte seg med meg også, men klarte det ikke. I stedet fulgte en lang, intens og smertefull debatt. Teologene ville ikke at Fuller skulle undervise om helbredelse av syke og utdrivelse av ånder.

– Dette har endret seg. Vi arrangerer fortsatt kursene. Teologene liker det nok ikke, men de sier ingen ting.

Religiøsitetens ånd

– Hvorfor er det ofte misjonærer som tar karismatikken med seg inn i tradisjonelle kirker?

– Før misjonærene reiser ut, tilhører de kirkesamfunn som kontrolleres av demoniske krefter. Kirkene er preget av religiøsitetens ånd, som forsøker å holde status quo. Åndemaktene liker ikke at menneskene får noe nytt fra Gud. En «gammel skinnsekk» får utvikle seg, sier Wagner, og sikter til Jesu lignelse med gamle og nye skinnsekker.

– Når misjonærene kommer ut på misjonsfeltet, slipper de unna relgiøsitetsånden. Sinn og ånd åpner seg, slik at misjonærene hører Gud bedre. Når de kommer tilbake, har de lært dette. Religiøsitetens ånd, de gamle skinnsekkene, gjør motstand, men misjonærene er motstandsdyktige. Derfor kan misjonærene tilføre noe nytt.

Reformasjonen

«Den nye apostoliske reformasjonen» er ifølge professoren en ny skinnsekk, som gjør at Gud kan gi menneskene «ny vin». Igjen har han sett på de hurtigst voksende kirkene for å lære.

– Vi ser den mest radikale endringen i måten å drive kirke på siden den protestantiske reformasjonen. Den nye apostoliske reformasjonen har røtter i Afrika, kinesiske husmenigheter og latinamerikanske grasrotkirker. Alle disse kirkene har vokst og vokst, og på begynnelsen 90-tallet begynte vi å se et mønster. De hadde visse fellestrekk. Da vi puslet dem sammen, ble det tydelig at vi har å gjøre med en ny bevegelse, som de siste årene har tatt form som en apostolisk reformasjon. Kirkene Wagner snakker om, bygger ikke på tradisjonelt mønster. De har for eksempel ingen hierarkisk ledelse eller struktur, men bygges opp av relasjoner. Apostlene, lederne, møter hverandre i fellesfora og inngår i et nettverk.

– Relasjonene er limet som holder lederskapet sammen. Lederskapet til apostelen er bare basert på verdien han tilfører dem som følger ham. Hvis apostelen ikke tilfører verdi, går de som følger ham inn i nye relasjoner. Dette er svært ulikt de vanlige løsningene med biskoper og andre former for ledere.

Nye kirker bryter ny mark

– Hvordan vil denne reformasjonen påvirke kristenheten?

– I denne nye skinnsekken får vi ny vin fra Gud. Vi kan se på de tradisjonelle kirkene som gamle skinnsekker. De vil fortsette å eksistere, men de vil ikke bryte ny mark. Det er de nye apostoliske kirkene som vil bryte ny mark, dra ut i verden, opprette misjonsarbeid og vinne mennesker for Jesus.

– Vil den berøre hverdagslivet til vanlige kristne mennesker?

– I Amerika minker medlemstallene i de tradisjonelle kirkene. Medlemmene – vanlige kristne mennesker – forlater dem og slutter seg til de apostoliske kirkene. Livene til menneskene endrer seg. De tilber på en ny måte og tjener Gud på nye måter. De som går til nye kirker på denne måten, blir påvirket. De som holder seg til de tradisjonelle kirkene forblir upåvirket.

Setter erfaring høyest

Wagners siste prosjekt heter Wagner Leadership Institute. I en alder av nesten sytti år har han sørget for at kirkeledere uten studiekompetanse får trening som de ellers er avskåret fra.

– Jeg er akademiker, og underviser fremdeles ved Fuller, men jeg fant ut at vanlige teologiutdanninger kun betjener et lite segment av kristenfolket. Det finnes mange sterke, begavede ledere med åndelige gaver – mennesker Gud ønsker å bruke – som ikke har studiekompetanse. De trenger også trening. Vi stiller ikke akademiske krav, men baserer inntaket på alder, erfaring og modenhet.

– Blir det akademikere av studentene?

– De fleste skoler fokuserer på teologisk utdanning. Det gjør ikke jeg. Mitt fokus er trening for tjeneste. Våre elever kommer ikke ut som akademikere, men som svært sterke kirkeledere.

– Du har vært misjonær, skrevet svært mange bøker, studert kirkevekst og åndelig krigføring og varsler apostolisk reformasjon. Nå har du etablert denne lederskolen. Hva er motivasjonen bak alt dette?

– Å oppfylle misjonsbefalingen og nå fortapte mennesker for Jesus. Da jeg tok imot Jesus som frelser, gav jeg livet mitt til misjonstjenesten. Alt jeg har gjort i hele karrieren min har hatt dette siktepunktet.