Godhetens by

Oslo - forsvarer av de forsvarsløse

15.mai er en spesiell dag for Oslo - den offisielle dagen for «Sankt Hallvard». Den er verd å minnes - og la den inspirere oss til å gjøre godt som den unge mannen Hallvard i det Herrens år 1043.

Hvorfor denne dagen?

Hallvard-legenden er oppbevart i liturgiske skrifter og fragmenter fra en islandsk kongesaga, så vel som i gjenfortellingen ved forfatteren Sigrid Undset i «Norske helgener» (1925).

Oslos byvåpen viser en gutt fra Drammen. Hallvard Vebjørnsson sitter der og forsøker å fortelle oss noe - med tre piler i den ene hånden og en kvernsten i den andre.

Den 15.mai 1043 står den 23-årige Hallvard Vebjørnsson ved sin båt og er iferd med å ro ned Drammensfjorden. Idet han skal ro fra land kommer en forskremt kvinne løpende. Hun er gravid, og slave. Og hun har hastverk. Kunne Hallvard ro henne over til den andre siden?

Tre menn følger etter henne, rasende. De anklager henne for tyveri, men hun hevder sin uskyld. Straffen er døden, og hun flykter for livet. Den unge Hallvard tror henne og ønsker henne velkommen om bord. Og av sted ror de.

Forfølgerne skyter etter dem fra land. En pil treffer Hallvard i halsen. Han dør. Båten mister farten, og forfølgerne griper kvinnen og dreper henne.

Så finner de en kvernsten, og binder den på Hallvard, og senker hans kropp ned i vannet. Kort tid etterpå flyter liket opp til overflaten - med stenen.

Han begraves i Lier, og legenden sier at mirakler snart begynner å skje ved hans grav. Folk begynner pilegrimsvandringer til Hallvards grav. De hevder å finne styrke og mot der.

Senere blir levningene flyttet til Oslo, en liten kjøpmannsplass som gradvis utvikler seg til en by. Her blir kisten oppbevart i Oslo Domkirke da den er ferdigbygd i 1130, som derved får navnet Sankt Hallvards Kirke. Da Oslo blir bispedømme, blir Hallvard byens skytshelgen, og siden har han vært i Oslos byvåpen.

Hallvard Vebjørnsson, forsvarer av de forsvarsløse, blir «Sankt Hallvard».

I andre byer i Norge er helgnene de mektige konger og krigere, men i Oslo et det en mann som ganske enkelt gjorde noe godt, og ofret seg selv.

Hallvards offer og godhet er en erklæring om Oslos bestemmelse og kall: Å gjøre godt, å forsvare de forsvarsløse, å være en tilfluktsby i Norge og verden.

Oslo er også kjent som «Tigerstaden», noe som kommer fra et dikt ved vår nasjonalskald Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 om en farlig og ubarmhjertig by. «Byen med det store hjerte» hadde en ironisk undertone da Arild Haga skrev originalsangen til en teaterrevy for russen i 1938, og ironien er blitt bevart i bruken av «Tigerstaden» i de etterfølgende årene..

Vi tror at Oslo er Godhetens by, ikke Tigerstaden!

Karl Johans gate, Oslos hovedgate, er fylt av barn og fanfare når vi feirer Grunnlovsdagen, vår nasjonaldag, hvert år den 17.mai. Andre hovedsteder i verden presenterer militærmakt og storslåtthet på slike dager, men Oslo feirer barna, de unge og de forsvarsløse. Kunne dette også være et profetisk tegn på Oslos kall og bestemmelse?
Powered by Cornerstone