Arkiver/Tidlig (2001-2013)/«Geografisk demonutdrivelse» - Kronikk i Vårt Land av forsker Geir Lie

«Geografisk demonutdrivelse» - Kronikk i Vårt Land av forsker Geir Lie

24. Januar 2005
«Geografisk demonutdrivelse» - Kronikk i Vårt Land av forsker Geir Lie

I en kritisk kronikk i avisen Vårt Land setter karismatikk-forskeren Geir Lie søkelyset på Oslokirken & Co´s praktisering av «geografisk demonutdrivelse». 

«Det er nesten 50 år siden første demondebatten raste i norske medier,» skriver pinsevenn Terje Hegertun i Vårt Land 6. desember. En fascinasjon for det demoniske har forøvrig fulgt understrømninger innen både pinsebevegelsen og moderne karismatikk fra begynnelsen av.

Felles for begge tradisjoner er at man har fokusert på eksorsisme av enkeltpersoner, hovedsakelig av kristne. De senere ti år har man imidlertid også blitt vitne til en sentrering rundt såkalt ‘territoriale’ åndsmakter. Med det mener man demoniske vesener som skal ha tilranet seg en spesifikk makt over gitte geografiske områder.

Gjennom organisasjonen ‘Förbedjare för Sverige’ har for eksempel den svenske pinseforkynneren Kjell Sjöberg siden 1980-tallet manet karismatiske kristne til kamp mot New Age-infiltrasjon og okkultisme. I boken Åndelige vikinger, utgitt på Hermon forlag i 1986, hevder han at Bibelen primært er en bok om krig: «Når jeg ber i ånden, beveger jeg meg i himmelrommet i en kamp mot ondskapens åndsmakter. Vår bønnekamp er en strid mot fyrster og herskere i himmelrommet […] Når jeg forfølger demoniske makter i ånden, svinger jeg de åndelige våpen med lynets hastighet, og da farer jeg fram som en rasende.»

Sjöbergs krigsmetaforikk er ikke original og er blitt popularisert av amerikanerne George Otis jr. og C. Peter Wagner. I løpet av de siste 20 år har disse to bidratt til en egen religiøs sjanger/sjangere som ytterligere karismatikerforkynnere har sluttet opp om. Skribenter innenfor denne subkulturen inkluderer de to Youth With A Mission/Ungdom i Oppdrag-lederne Dean Sherman og John Dawson, samt Frank Peretti, Bob Beckett, Dick Bernal, Dick Eastman, Cindy Jacobs, Ana Méndez og Edgardo Silvoso for å nevne noen.

Den ‘karismatiske’ forestillingen om at gitte geografiske områder er behersket av de forskjelligste åndsmakter, har gitt seg ulike utslag. Innenfor YWAM har man arrangert forsoningsmarsjer med det mål å knuse åndsmaktenes dominans ved å reversere disses opprinnelige fotfeste innen et bestemt geografisk område. Åndsmaktenes grep forklares med at en alvorlig synd er blitt begått i dette området, sannsynligvis for flere generasjoner siden.

Ved å innta rollen som stedfortreder har man på lovovertredernes vegne bedt regionens (landets) nåværende befolkning om tilgivelse. Dermed, tror man, oppheves den demoniske forbannelsen og vekkelse fra Gud tilgjengeliggjøres.

C. Peter Wagner, på sin side, sto sentralt i gjennomføringen av et 4-timers langt bønnemøte i Efesus, Tyrkia i 1999 (som samlet om lag 5000 troende) og hvor målet var å detronisere de spesifikke åndskreftene som angivelig behersket nasjonen. En norsk disippel av Wagner, medieprofilerte Jan-Aage Torp, satte for øvrig sinnene i kok idet han påsto å ha fått åndelig ‘synsinntrykk’ om både blodbad under Athen-OL og at de samme sommerlekene aldri ville bli noe av.

I forbindelse med reversering av åndsmaktenes fotfeste, har også ‘spiritual mapping’ blitt introdusert i ulike sammenhenger. Konseptet ble definitorisk knesatt av George Otis jr. i 1990 og henspiller på en først og fremst ikke-sensorisk basert diagnostisering av hvilke åndskrefter som angivelig dominerer et gitt geografisk område, samt hvordan disse gjennom autoritativ bønn kan detroniseres. Den autoritative forbønnen for et geografisk område inkluderer en forutgående visjon om hva regionen/byen/landet fra Guds side var ment å være. YWAM-leder John Dawson hevder i boken Innta byene for Gud (Prokla-Media, 1991)  at byen Amsterdams ‘forløsende oppgave’ er å utvise toleranse og gjestfrihet i pakt med byens århundrelange tradisjoner som «tilfluktssted på samme måte som verdensberømte Genève eller de levittiske byene som er omtalt i Det gamle testamente.» Tilsvarende har Los Angeles et Gud-gitt kall om å være «sendebud som kommuniserer de gode nyhetene [evangeliet] midt i denne siste innhøstingstiden.»

‘Spiritual mapping’-konseptet inkluderer imidlertid mer enn angivelig gudsåpenbaring. Tilhengerne oppfordrer også til empiriske studier for å komplettere ikke-sensorisk basert innsikt. Dawson selv foreslår 20 introduksjonsspørsmål om man vil ha relevant kunnskap om en bys historikk. Følgende sitat illustrerer den tosidige kunnskapstilnærmingen. Først kommer en påstand forankret i angivelig gudsåpenbaring: «Hele nasjoner blir holdt i mørke ved hjelp av sataniske løgner som har blitt hjørnesteiner i den nasjonale kulturen.» Så følger en, ifølge Dawson vel å merke, empirisk belagt konkretisering, som årsaksforklares ved hjelp av angivelig gudsåpenbaring igjen: «Ta for eksempel de mange australiere som kjemper med en følelse av avvisning og frykt for autoriteter, noe som har sin grunn i at landet til å begynne med var en straffekoloni.»

Dawson avslutter med en åpenbaringsbasert konklusjon som bygger på dels empirisk baserte og dels åpenbaringsbaserte premisser: «Ved å benytte seg av disse onde røttene i Australias historie, har Satan vært i stand til å skape en generell mistillit til en hver myndighet, inkludert den høyeste av alle, nemlig Gud selv.»

De ulike skribentene referert til tidligere i denne kronikken har fått et visst nedslagsfelt i norske karismatikkmiljøer. Pastor Ann-Christin Torp i Oslokirken antyder på menighetens hjemmeside at «den gjenløste vikingeånden» er Norges «forløsende oppgave». Sannsynligvis henspeiler denne på åndelig initiativ og ‘erobrertrang’, tidligere eksemplifisert gjennom misjonsinnsats i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Sammen med sin mann har pastor Torp arrangert møter og konferanser med en rekke utenlandske ‘kartleggere’. Både i Norge og i utlandet kan det påvises en viss overlapping mellom ‘kartlegger’-miljøet og kretser som fremhever apostel- og profetembedets nødvendighet i vår tid.

Ikke alle karismatikere applauderer verken forsoningsmarsjer eller såkalt åpenbaringsbasert diagnostisering av demonisk dominans. Hva førstnevnte angår, kan man saktens stille seg spørsmålet hvilken syndsforståelse som ligger under: Likeså lite som noen i dag har mandat til å tilgi på vegne av en avdød, har man vel heller ikke mandat til å be om tilgivelse på vegne av en avdød. Dette gjelder gjerne både om bønnens adressat er Gud eller et medmenneske.

Hva gjelder ‘spiritual mapping’-konseptet, har dette blitt kritisert fordi det forutsetter at evangelieforkynnelse ikke er tilstrekkelig virkekraftig i seg selv, men må suppleres med såkalt åndelig krigføring for at man skal kunne oppleve vekkelse.

Det er selvsagt prisverdig av ‘kartleggere’ å ivre for vekkelse. Det er like fullt et spørsmål om ikke praksisen, deres uttalte anliggende til tross, reflekterer en form for innadvendt karismatikk med oppøving av diagnostiske ferdigheter.

Det er dog interessant å merke seg koblingen mellom rasjonalitet (for eksempel litteraturstudier av en bys tidlige historie) og irrasjonalitet/naivitet. Ønsket om å assosieres med seriøs vitenskapelighet har gjerne den funksjon å styrke virksomhetens troverdighet. De åndelige ‘kartleggerne’ synes i så måte å føye seg inn i rekken av karismatiske lederskikkelser med en viss teoretisk utdannelsesbakgrunn, men hvor skoleringen knapt synes å ha bevirket noen applisering innad hva angår kritisk evaluering av egen tro/praksis.

Utvilsomt kan det oppleves både forfriskende og spennende å dele fellesskap med trosfeller som har det til felles at man tror man representerer noe unikt fra Gud som kristenfolket for øvrig mangler innsyn i. Polariseringen mellom ‘oss’ og ‘de andre’ er dessverre ikke ny i karismatikersammenhenger og kan til tider være et effektivt middel til konsolidering av den indre kjerne. Slagsiden kan imidlertid bli en elitisk selvforståelse som innsnevrer horisonten på mer enn ett felt.

Vårt Land nr 19 – 61. årg. (mandag 24. januar 2005) s. 24.

Powered by Cornerstone