Arkiver/Tidlig (2001-2013)/Veien til seier for Norge

Veien til seier for Norge

06. Januar 2006
Veien til seier for Norge

Det var en stor opplevelse å delta i markeringen på Eidsvolds Plass foran Stortinget fredag 16. desember der fem-barns-moren Linda Austnes fra Giske på Sunnmøre overrakte 40.000 underskrifter til regjeringen Stoltenberg i protest mot avkristningen av Norge.

Hundrevis av mennesker var møtt frem i det iskalde førjuls-været for å markere sin støtte til Lindas folkeaksjon som i løpet av fire uker, og uten bevisst mobilisering, viste hva grasrot-Norge brenner for.

Lindas aksjon

Midt i begeistringen skal vi være klar over at dette er ikke den første brede verdibaserte folkeaksjonen i Norge. På 1970- og 1980-tallet gikk Ja-til-Livet-folket sammen i brede folkeaksjoner mot selvbestemt abort (=fosterdrap). I 1992-93 var det en begrenset men viktig folkeaksjon mot partnerskapsloven. Folkeaksjonene mot EU-medlemsskap har samlet titusener til avgjørende kamp.

Så ingen skal si at Linda Austnes' underskriftskampanje var noe eksepsjonelt i nyere norsk historie.

Men likevel var kampanjen meget betydningsfull fordi den innvarsler en ny tid av folkelig engasjement i vårt land.
Lenge nok har det kristelige fotfolk vært desillusjonert uten tro på at engasjement lønner seg.

Nå har vi begynt å få tro på at det nytter å danne folkelige allianser for å rope ut at FORANDRING ER UNDERVEIS!

Djupedal, Bekkemellom og Giske

Øystein Djupedal, Karita Bekkemellom og Trond Giske er blitt skjellsord på munnen til det kristelige legfolk. Vi kan takke deres bramfulle arroganse og utilslørte avkristningsmanøvrer for vår egen oppvåkning. Deres «tro» (med motsatt fortegn) har gitt oss TRO på at det nytter å bringe forandring.

Det er her slaget står: om TROEN!
Tror vi at det nytter?

En ny folkebevegelse!

Jeg tror vi har begynt på en periode der en ny verdibasert folkebevegelse viser muskler.

Regjeringen Bondevik 1 startet i 1997 et prisverdig fokus på verdier i vårt land. Det ble stort sett med mange ord - og lite tro! Men Bondevik prøvde, dét takker jeg ham for.

Under nasjonale TV-debatter om verdispørsmål gjennom de siste årene har det vært bemerkelsesverdig å se hva innringsnings-avstemningene har vist. Enten debatten har dreid seg om homofili, abort eller Israel, har innringningene vist endog over 90% til fordel for de bibelske verdiene. Og ingen skal komme og si at det er «fundamentalistiske kristne» som har kuppet innringningen. De eneste kuppmakerne jeg kjenner til på dette området er homo-aktivistene på gaysir.no som åpenlyst aksjonerer i forbindelse med de kristelige nettavisenes avstemninger. På Riks-TV er det all grunn til å regne med at BÅDE ensrettede homoaktivister og venstrevridde-politikere, OG fundamentaliske karismatikere og skrifttro lutheranere har bidratt temmelig likt til TV-innringningene. Med andre ord er det et stort folkelig engasjement for kristelige verdier.

Hva slags bevegelse?<

Spørsmålet er hva slags ny folkebevegelse som holder på å forme seg.
Jeg tror dette blir en folkebevegelse som kommer til å fremme tradisjonelle verdier i den norske samfunnsdebatten på en sterk og alsidig måte.

I abortdebatten vil bevegelsen Menneskeverd fortsette å fremme sitt engasjement på sin gode og informative måte. Men parallelt vil Ludvig Nessa effektivt presentere abortenes blodige realiteter som vekker folket - noen til omvendelse, andre til motangrep.

I homodebatten vil noen tale Guds ord tydelig, og samtidig bringe viktig faktaopplysninger fra homoforskningen, uten å engasjere seg personlig med hjelpetjenester overfor lidende homofile. Mens andre vil vie seg til å formidle personlig hjelp overfor den homoseksuelle gutten og jenta, som f.eks. gjennom Exodusbevegelsens helbredelsestjeneste.

En bred folkebevegelse der vårt felles engasjement er for å fremme kristne verdier i Norge. For at vårt land skal oppleve den Guds velsignelse som gjør at Norge kan være en velsignelse endog for andre nasjoner, og for Israel.

Ulike allianser

Jeg tror ikke at Norge bør ha én stor og samlende folkebevegelse som samler alle saker og alt engasjement under én stor paraply.

Derimot tror jeg på en knoppskyting av mange og ulike allianser. Kvinner som samler seg til dåd. Menn som tar ansvar. Ungdom som sier at NOK ER NOK. Nye landsmenn som samler seg for sitt nye fedreland. «Gardakjerringer» som samler underskrifter mot avkristning av landet.

På tvers av kirkesamfunnene. Endog med deltagelse av de som ikke frimodig våger å kalle seg kristne, men som har en brennende barnetro som er vakt til live.

Veien til seier!

Det avgjørende er troen. Troen på seier!

Hvor går veien til seier?

Jeg tror at vi i disse nyttårsdager skal våge å ta initiativ. Selv er jeg med på to nasjonale initativer som vil samle hundretusener av troende til seiersvisst engasjement - for et forandret Norge.

Og her tenker vi lengre enn stortingsvalget 2009. Vi tenker på et forandret Norge, ikke bare et fordelaktig valgresultat.

Jeg tror på seier!

Powered by Cornerstone